Markedsføring pr epost og sms

For næringsdrivende er dette en effektiv markedsføringskanal, som også er rimelig. Det er imidlertid ikke uinnskrenket anledning til å benytte disse markedsføringskanalene.

Markedsføringsloven § 15 setter grenser for bruk av visse elektroniske kommunikasjonsmetoder. I tillegg inneholder personopplysningsloven og ehandelloven relevante regler. I det følgende kommenteres begrensinger som følger av markedsføringsloven § 15 ved markedsføring pr epost og sms.

I næringsvirksomhet er det forbudt, uten mottakerens forutgående samtykke, å rette markedsføringshenvendelser til fysiske personer blant annet ved epost og sms. Dette innebærer at det kan sendes reklame uten forutgående samtykke til upersonlige epostadresser slik som "post@bedrift.no", men ikke til personlige epostadresser slik som "kari.nordmann@bedrift.no".

Dersom det foreligger et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke kan reklame også sendes til personlige epostadresser og telefonnumre lovmessig. Næringsdrivende har ofte en internettside for bestilling av varer/tjenester, og den bør bygges opp slik at kunden aktivt må krysse av for at markedsføring kan mottas på oppgitt epostadresse. Et forhåndsutfylt felt er ikke nok ettersom samtykket ikke kan gis ved passivitet. Bedriften må også sørge for tilstrekkelig informasjon om hva kunden takker ja til, herunder hvor ofte henvendelser vil bli sendt ut og hva disse vil gjelde.

Kravet til forhåndssamtykke gjelder ikke i eksisterende kundeforhold der den næringsdrivende har mottatt kundens elektroniske adresse i forbindelse med salg, jf § 15 tredje ledd.

Dette er ment å være et snevert unntak fra kravet om forhåndssamtykke, og unntaket kommer bare til anvendelse når den næringsdrivende selv har mottatt den elektroniske adressen, og dette har skjedd i forbindelse med salg. Kundelister kjøpt av tredjepart eller lister opparbeidet ved kundeundersøkelser eller utlyste konkurranser kan dermed ikke brukes uten forhåndssamtykke.

Som næringsdrivende kan man imidlertid merke seg at det er noe videre adgang til å sende reklame i "eksisterende kundeforhold" enn ellers. Om det foreligger et "eksisterende kundeforhold" må avgjøres etter en konkret vurdering. Dersom handelen gjør det naturlig med videre kontakt mellom kjøper og selger, taler det for at kundeforholdet fortsatt eksisterer. Abonnement på tidsskrift eller kjøp av løpende forsikringsytelser er naturlig å kalle eksisterende kundeforhold, mens et enkeltkjøp normalt er å anse som et avsluttet forhold. I følge lovens forarbeider må reklamefremstøtet skje innen rimelig tid etter salget, ellers må kundeforholdet anses som avsluttet. Det har vært hevdet at den 5-årige reklamasjonsfrist etter forbrukerkjøpsloven gjør det naturlig å ha kontakt med tidligere kunder i form av utsendelse av elektroniske markedsføringshenvendelser. Markedsrådet har ikke bifalt dette synspunktet.

Markedsføringsloven § 15 tredje ledd regulerer også innholdet i den reklame som distribueres. Det kan kun reklameres for egne produkter, ikke andres. Videre må reklamen gjelde tilsvarende produkter som kunden tidligere har bestilt. Synspunktet er at kunden da har en berettiget forventing om å motta reklame for slike produkter. Har kunden kjøpt en bil, er etterfølgende reklame for andre biler tillatt, men ikke bilrekvisita i følge forarbeidene. Det er m.a.o. lagt opp til en restriktiv fortolkning.