FARER OG FELLER VED INNGÅELSE AV INTENSJONSAVTALER

Bakgrunnen for saken var flere tvistespørsmål mellom selskaper etter krav om kjøp av aksjer, og hvor hovedspørsmålet var om det var inngått bindende avtale om aksjeoverdragelse. Partene hadde inngått en avtale benevnt «LOI vedrørende overdragelse av aksjer», hvor det i punkt 2 om avtalens bakgrunn var inntatt en standard tekst som lød:

«Selger ønsker å selge 100 % av aksjene til Kjøper og Kjøper ønsker å kjøpe aksjene fra Selger. Partene har på denne bakgrunn inngått Avtalen som fastsetter de nærmere vilkår og forutsetninger for gjennomføring av aksjeoverdragelsen.»

I avtalen var prisen for aksjene fastsatt til et gitt beløp basert på regnskapene pr 31.12,2021, og det var angitt at prisen ikke skulle reguleres. Kjøper skulle videre ha adgang til en due diligence («DD») innen en angitt frist, samtidig som forkjøpsretten til den andre aksjonæren i målselskapet skulle avklares før gjennomføring. Medaksjonæren i målselskapet gjorde forkjøpsrett gjeldende, og det oppsto tvist om fristen for å gjøre forkjøpsrett gjeldende var oversittet på bakgrunn av særlige bestemmelser i målselskapets vedtekter som forutsatte at det var inngitt et bindende bud for kjøp av aksjene. Spørsmålet var da om intensjonsavtalen kunne anses som en bindende avtale som utløste fristen for å gjøre forkjøpsrett gjeldende.

Lagmannsretten fant det innledningsvis klart at den inngåtte avtalen hadde rettsvirkninger mellom partene. Imidlertid måtte avtalen tolkes for å klarlegge om den kun forpliktet partene til lojalitet mot et mål om en endelig bindende aksjekjøpsavtale, eller om den i seg selv innebar rettigheter og plikter vedrørende overdragelse av aksjene. Det fremkom i den forbindelse at begge partene ved undertegning av avtalen ikke hadde noen forståelse av hva «LOI» betød, og at avtalen selv kun beskrev «LOI» med «Avtalen». Partene forklarte også at de ikke hadde noe forhold til begreper benyttet i avtalen som «lock box» eller «SPA». Basert på dette fant lagmannsretten ikke å kunne legge så stor vekt på formuleringene i avtalen, men at det måtte vurderes om det partene faktisk hadde blitt enige om var tilstrekkelig til å utgjøre en forpliktende avtale om aksjesalg.

Lagmannsretten tok ved vurderingen utgangspunkt i en dom fra Høyesterett inntatt i Rt-2011-410 hvor det uttales:

«Det er på det rene at avtale kan anses inngått når det foreligger klare partsutsagn eller andre forhold som underbygger at partene har ment å binde seg til et avtaleforhold, eller den ene part har handlet slik at medkontrahenten har rimelig grunn til å tro at avtale er inngått. Et utgangspunkt ved vurderingen er om partene har blitt enige om de vesentlige punkter i avtalen, jf. Rt-1998-946 på side 958. Vurderingen må skje ut fra en forutsetning om lojalitet under forhandlingene.»

Lagmannsretten fant at de vesentlige punktene vedrørende aksjesalg var avklart mellom partene, men at innholdet av de garantiene som skulle utarbeides var uklart. Avtaleteksten henviste til «vanlige lock box garantier (lekkasjer)» og til «vanlig garantikatalog», uten noen eksakt angivelse av garantiansvaret. Kjøper måtte likevel anses for å ha avskåret seg muligheten for å kreve noen usedvanlig eller svært vidtgående garanti. Basert på dette tok lagmannsretten utgangspunkt i at de grovere rammene for garantier var fastlagt, og at det gjensto lite rom for forhandlingspunkter som kunne velte transaksjonen. Ut fra dette kom lagmannsretten fram til at partene på tidspunktet for avtaleinngåelsen hadde «passert et punkt hvor enigheten om det som var nedfelt, bandt dem for fremtiden. De var gjensidig forpliktet til å gjennomføre aksjesalget, men forpliktelsen var ikke ubetinget.»

Lagmannsretten vurderte således at partene som et utgangspunkt hadde inngått en bindende avtale om gjennomføring av salget. Forpliktelsen til å gjennomføre salget var imidlertid ikke ubetinget. Det var fastsatt en frist for kjøper til å gjennomføre en due diligence og kjøper kunne trekke seg dersom det fremkom negative funn under denne gjennomgangen. I tillegg var det enighet om at salget ikke kunne gjennomføres dersom det ble påberopt forkjøpsrett. Det var satt en frist for kjøper til å påberope seg due-diligence forbeholdet/negative funn. I tillegg var det i målselskapets vedtekter fastsatt avvikende bestemmelser med kortere frist enn aksjelovens ordning om å påberope forkjøpsrett, samt krav om at det var inngitt «bindende tilbud» for at fristen skulle starte å løpe. På bakgrunn av dette kom lagmannsretten til at forkjøpsrett var påberopt innen fristen. Selger av aksjene var dermed ikke forpliktet til å gjennomføre salget.

Avgjørelsen fra Agder lagmannsrett kan tjene som et godt eksempel for både rådgivere og parter i en transaksjon på at det er viktig å være seg bevisst ordlyden i intensjonsavtaler, da det ikke er gitt at partene har en felles forståelse av fagterminologien som benyttes. I tillegg viser avgjørelsen viktigheten av å foreta tilstrekkelige undersøkelser av den underliggende selskapsdokumentasjonen, da denne kan innebære avvik fra bakgrunnsretten som kan få betydning for avtalen.

‍