Misvisende fra DN om det norske skattesystemet

Utbytte var frem til 2006 i alle praktiske tilfeller helt unntatt fra beskatning. Innføring av skatt på utbytte var en betydelig skatteskjerpelse for aksjonærer med store kapitalinntekter. Denne skatteskjerpelsen var neppe noe norske milliardærer anså som gunstig – effekten er at de nå kjøper privatjeten med beskattede midler, noe de ikke gjorde før. Skattesatsen blir nå omtrent som på arbeidsinntekt når en ser selskap og aksjonær under ett. Det var bred politisk enighet om at beskatning på utbytte skulle innføres. For å hindre en nærmest ubegrenset beskatning gjennom flere selskapsledd, etablerte man fritaksmetoden. De tilsiktede virkningene av fritaksmetoden og skjermingsfradraget, som DN trekker frem i sin artikkelserie, kan derfor neppe komme som noen overraskelse på noen som har en viss kunnskap om det norske skattesystemet.  

Fritaksmetoden var en nødvendig konsekvens av innføring av beskatning på utbytte. Beskatning av utbytte er i realiteten en dobbeltbeskatning og medfører at skattesatsen for den personlige aksjonæren blir tilnærmet lik uavhengig av om denne mottar lønn eller utbytte. Der utbytte eller aksjegevinster tilfaller selskaper, som igjen utbetaler utbytte til sine eiere, hindrer fritaksmetoden beskatning i flere ledd.

Verken Petter Stordalen eller Trond Mohn kan i dag lovlig ta ut utbytte skattefritt fra sine selskaper. Utbytte beskattes med totalt 46,71 %, med mindre utbyttet ligger innenfor skjermingsrenten. I sistnevnte tilfelle beskattes overskuddet like fullt med 22 % i selskapet. Jørgen Hattemaker må på sin side betale skatt av sin arbeidsinntekt, hvor høyeste marginalskatt i 2019 var 46,40 %. Renter av hans bankinnskudd er derimot kapitalinntekt, som også beskattes med 22%.

Som utslag av fritaksmetoden, nevner DN blant annet at Mohn ikke har måttet skatte av en gevinst på 13 milliarder kroner, og skriver at «inntil for få år siden ville et slikt salg ført til milliarder av kroner i skatt til den norske statskassen». I dette ligger en forutsetning om at Mohn hadde organisert salget på samme måte dersom utbyttet hadde blitt beskattet.

Fordelen Mohn hadde, var at han under fritaksmetoden ikke hadde behov for å ta skattemessige hensyn da han vurderte om han skulle selge Framo. Dersom gevinsten eksempelvis hadde blitt beskattet med 22 %, ville dette utgjort nesten 3 milliarder kroner, en skattemessig kostnad som ville påvirket om salget skulle gjennomføres, tidspunkt for salget og hvordan salget skulle organiseres. Konsekvensen kunne dermed blitt at skattehensyn overstyrte bedriftsøkonomiske hensyn. Muligheten er i alle fall til stede for at salget hadde blitt gjennomført annerledes under et annet skattesystem, på en måte som da ville vært skattemessig gunstigere. Derfor er det ikke gitt at en annen løsning enn fritaksmetoden faktisk ville medført en høyere beskatning av de konkrete transaksjonene DN trekker frem.

DN omtaler videre personlige holdingselskaper som «Milliardærenes skattefrie pengebinger», noe som impliserer at milliardærer har fri tilgang til skattefrie inntekter. Den samme implikasjonen fremgår når DN skriver at «Norges rikeste får rundt 80 milliarder i skattefrie inntekter. I året».  

I beste fall er denne implikasjonen en sannhet med betydelige modifikasjoner. Det er ikke slik at de rikeste blant oss sitter på enorme verdier som fritt kan brukes til hva de måtte ønske uten å skatte av dem. Det er selskapene deres som forvalter disse verdiene, og det skattemessige skillet mellom et selskap og dets aksjeeier(e) er klart: dersom en eiendel til selskapet brukes privat til aksjeeierens fordel, skal fordelen utbyttebeskattes. Hvis skattyter selv vurderer dette på feil måte, kan Staten omklassifisere fordelen slik at den utbyttebeskattes.

Som advokater har vi riktignok ofte befatning med vanskelige grensedragninger knyttet til blant annet verdsetting av fordeler og hva det egentlig vil si at en eiendel benyttes privat. Det er imidlertid stor forskjell på å ha et klart skille hvor grensedragningen iblant kan være vanskelig, og å hevde at det ikke foreligger et skille. Det etterlatte inntrykket av DNs artikkelserie er at det ikke er noe skille mellom hva som er selskapets og hva som er aksjonærens eiendeler.

Med skattesystemet vi har i dag vil det derfor være svært ugunstig å kjøpe en tomt i et holdingselskap for å bygge en privatbolig. Med krav om beregning av markedsmessige vilkår, og utbyttebeskatning av enhver form for underpris eller fordel, burde skattemyndighetene i stedet gni seg i hendene når eier av holdingselskapet velger en slik løsning. For ikke å nevne at en slik løsning medfører full gevinstbeskatning ved salg – privat eiet bolig som eier selv har bebodd i mer enn ett år kan derimot selges skattefritt.

Både Stordalen, Mohn og Jørgen Hattemaker vil antagelig sørge for å innrette seg slik at de ikke betaler mer skatt enn det skattesystemet legger opp til – det er både rasjonelt og fornuftig, og ikke særlig oppsiktsvekkende. Det er helt sikkert rom for forbedringer av dagens skattesystem, men å fremstille dagens regler som mer fordelaktig for de rikeste enn tidligere skattesystemer, som DN tar til orde for, er det etter vår oppfatning ikke grunnlag for.