Skjevdeling av aksjeutbytte

Utgangspunktet er at alle aksjer gir lik rett i selskapet og også like rettigheter til utbytte. Spørsmålet er i hvilken grad det er adgang til å skjevdele utbytte. Dette vil særlig kunne være et aktuelt tema i typiske familieeide selskaper.

Vi har to typer skjevdeling: 1) Skjevdeling (av utbytte eller tilbakebetaling av innskutt kapital) mellom ulike aksjer hos samme aksjonær og 2) skjevdeling mellom aksjonærer med aksjer av samme klasse.

Det er den sistnevnte type skjevdeling – skjevdeling mellom aksjonærer – som typisk vil være aktuell i familieeide bedrifter.

Noen aksjonærer (typisk de yngste) vil ofte ha større behov for utbytte enn de øvrige aksjonærene. Typisk vil de kunne ha behov for midler til etablering av familie/hus/hytte. Det vil da kunne oppstå et ønske om å skjevdele utbytte til fordel for de trengende.

Skjevdeling av aksjeutbytte er i henhold til norsk selskapsrett tillatt med aksjonærenes samtykke. Avtaler om (varig) skjevdeling, som fratar aksjonæren hans økonomiske interesse, er ikke lovlig. Utover dette har vi ikke bestemmelser i aksjeloven som hindrer avtaler om skjevdeling. En aksjonær kan fritt gi avkall på utbytte til fordel for andre aksjonærer. Retten til utbytte kan imidlertid ikke skilles fra eierretten for lenger tid enn to år.

Selskapsrettslig kan skjevdeling oppnås på flere måter. Det kan f. eks. opprettes aksjeklasser eller inngås avtaler om å skille retten til utbytte fra aksjen (maks to år). Førstnevnte krever generalforsamling og vedtektsendring. Sistnevnte krever at det inngås en avtale mellom aksjonærene.

Et generalforsamlingsvedtak om skjevdeling av utbytte krever enstemmig vedtak.

Det er viktig å merke seg at "skjevdeling" mellom aksjonærene - uten at det er reflektert i generalforsamlingsvedtak - er å betrakte som gave/disponering av ordinært utbytte.

Spørsmålet er om en aksjonær som frivillig gir avkall på utbytte likevel vil kunne bli beskattet, eller få endret sin skatteposisjon som følge av avkallet.

Følgende to vilkår må være oppfylt for at det skal kunne foretas en gjennomskjæring:

1) Det hovedsakelige formål med disposisjonen – den klart viktigste motivasjonsfaktor – må ha vært å spare skatt (egenverdikravet).

2) Disposisjonen må for det andre, etter en totalvurdering, fremstå som illojal eller stridende mot skattereglenes formål (lojalitetskravet).

Hvorvidt det er grunnlag for å anvende reglene beror i stor grad på en helhetsvurdering av forholdene i den enkelte sak. rettspraksis

Det kan for eksempel reises spørsmål ved om avkall på utbytte i realiteten må anses som en gaveoverføring. Dette vil særlig kunne gjelde der "giver" har kontrollerende innflytelse på selskapsvedtaket. Mottak av gave utløser arveavgift.

Stadige "gaver" i form av avkall på utbytter vil kunne medføre fare for omklassifisering / gjennomskjæring og tilordning av inntekt som følge av interessefellesskap.

Aktørene har ingen plikt til å innrette seg slik at de må betale mer skatt enn nødvendig, men de må ha en forretningsmessig begrunnelse utover det å spare skatt. Om transaksjonens formål

utelukkende eller for det vesentligste er å spare skatt, vil den kunne være i faresonen.

Tilsvarende gjelder når det dreier seg om parter som ikke er uavhengige.

Når skjevdeling av utbytte skjer i familieeide selskaper, bør man få kvalitetssikret beslutningsgrunnlag og særlig vil dette gjelde dersom en beveger seg bort fra det "rutinemessige".