Ny skattedom fra Borgarting lagmannsrett – Betydningen av interessefellesskap ved omorganiseringer

Borgarting lagmannsrett avsa 19. februar 2016 dom i en skattesak. Saken gjaldt gyldigheten av skattekontorets vedtak om endring av ligningen for IKEA Handel og Eiendom AS ("IKEA") for 2008 til 2012.

Hovedspørsmålet var om IKEA hadde krav på skattemessig fradrag for renter på et konserninternt lån som ble tatt opp i forbindelse med omorganisering av IKEA-konsernets eiendomsvirksomhet i Norge. Skattekontoret nektet fradrag for gjeldsrenter og forhøyet skattepliktig inntekt for de aktuelle årene med til sammen kr. 439 210 000. Beløpet tilsvarte renteutgiftene. Skattekontoret la til grunn at både skatteloven § 13-1 og den ulovfestede gjennomskjæringsregelen ga grunnlag for å nekte gjeldsrentefradraget.

Saken reiste flere interessante lovanvendelsesspørsmål. Det sentrale spørsmål var om det forelå en inntektsreduksjon som skyldtes interessefellesskapet mellom partene i omorganiseringen. I den forbindelse måtte retten ta stilling til om man kun skulle vurdere låneopptaket isolert eller vurdere transaksjonsrekken i sammenheng, herunder om transaksjonene var reelle. Lagmannsretten uttalte at det i tilfeller hvor det er nær sammenheng mellom flere disposisjoner, skal disse vurderes samlet ved bedømmelsen av om det foreligger en inntektsreduksjon. Lagmannsretten fant at det var en så nær sammenheng mellom alle elementene i omorganiseringen at transaksjonene måtte vurderes under ett.  Retten konkluderte med at det forelå en inntektsreduksjon som skyldtes interessefellesskapet.

IKEA anførte at § 13-1 ikke kan komme til anvendelse ved konserninterne låneopptak der rentesatsen og andre lånevilkår er markedsmessige, og hvor det heller ikke foreligger høyere betalingsgrad enn selskapet kunne oppnådd hos en uavhengig kredittgiver, såkalt tynn kapitalisering. IKEA anførte videre at alle transaksjoner var reelle. Lagmannsretten var uenig i dette, og uttalte at anvendelsesområdet til § 13-1 ikke er begrenset til bestemte typer inntektsreduksjon eller måter den kan skje på.

Saken reiste også spørsmål ved om armlengdeprinsippet i § 13-1 er til hinder for at bestemmelsen kan anvendes på konserninterne transaksjoner som ikke forekommer mellom uavhengige parter. Lagmannsretten uttalte at mangelen på sammenlignbare transaksjoner mellom uavhengige parter er en praktisk vanskelighet, men ikke et prinsipielt hinder for bruk av armlengdeprinsippet.  Vurderingen av transaksjonenes forretningsmessighet gjøres i slike tilfeller ut fra transaksjonens innhold og hva de aktuelle partenes interesser tilsier. Etter rettens syn var armlengdeprinsippet ikke til hinder for anvendelse av § 13-1 i saken. Lagmannsretten bygger i stor grad på forarbeidene til gamle skattelov § 54 og tar lite innover seg "inkorporeringen" av OECDs retningslinjer for konserninterne transaksjoner i 2008.

Fra lagmannsretten ble det også uttalt at muligheten for alternativ omorganisering med samme skattemessige resultat ikke kan få betydning for om vilkårene i § 13-1 er oppfylt.

Lagmannsretten konkluderte etter dette med at skattekontorets vedtak var gyldig. Retten tok ikke stilling til om det også var grunnlag for ulovfestet gjennomskjæring.

Avgjørelsen er noe spesiell fordi lagmannsretten virker å ha anvendt § 13-1 som en alminnelig gjennomskjæringsregel ved inntektsreduksjon. Bestemmelsen gjelder i utgangspunktet prisregulering mellom beslektede selskaper og eventuell tynn kapitalisering, og har tradisjonelt blitt anvendt i henhold til dette. Riktignok har bestemmelsen også blitt anvendt ved omklassifisering av visse type tilfeller av transaksjoner (ikke reelle transaksjoner hvor man har pretendert eksempelvis en låneavtale som et salg), men praksis har derimot ikke vært å anvende bestemmelsen som en generell gjennomskjæringsregel. Avgjørelsen skaper således uklarhet vedrørende anvendelsesområdet til § 13-1.

Det blir interessant å se om saken blir anket til Høyesterett, slik at man kan få en endelig avklaring på dette spørsmålet.